Eller

Kvalitet er et tema jeg har vært inne på før.  Jeg var inne på det forrige gang, da jeg skrev om nyskapning og trender. (Ja, det var det jeg skrev om. Nei, det kom veldig godt fram synes jeg.) Men hvordan måler man kvalitet? Det man lærer barna sine, spesielt tenåringsforeldre, er at smak er forskjellig, at det som er bra for noen kan være teit for andre. Og det er sant. Allikevel trenger man ikke være hardbarket kulturelitist for å se at en film som Blade Runner er bedre enn f.eks. Plan 9 From Other Space. Kanskje ikke det beste eksempelet. Hva med The Thing (John Carpenters versjon) versus Troll 2? Vi kan altså anta at kvalitet til en viss grad lar seg måle. Som sagt er ikke eksemplene de beste, da rent filmtekniske elementer også spiller inn. Det er klart at en film med åpenbare kvalitetsmangler som plothull og dårlig skuespill er dårligere enn en, vel, god film.

Så hvordan vet man forskjellen på en grei film ift. en bra film, eller til og med en fantastisk film? En god skive mot noe enda bedre? Det politisk korrekte er selvfølgelig å dra "personlig smak"-kortet. I hvilken grad har vi personlig smak? Hva lar vi spille inn på vår vurdering av noe? Som jeg nevnte sist, x-faktoren. Det som skiller 24-karat gull fra 12-karat (eller hvordan det funker). Kan det egentlig måles? I hvilken grad spiller kultur og samfunn inn? ?? Det virker som at man ofte har mindre problemer med dette når det er snakk om et band eller en regissør. Da kan man måle albumene/filmene mot hverandre, finne egenskaper man liker godt, og ende opp med et knippe favoritter man ser på som bedre, også kollektivt. Et magnum epos.

Hvis jeg derimot hevder at populærkultur som Avatar og Skrillex er lite spennende og ikke fortjener den statusen de har fått, er jeg en pretensiøs kultursnobb. De som er enige med mitt syn er slik sett hipstere, og man kan lett overse meningene deres. Det funker også andre veien. "Jeg synes Die Hard er den beste filmen i verden!" blir raskt besvart med hinting om manglende intelligens og abstrakt tenkning, selv om alle innerst inne synes Bruce Willis er dødsrå når han blaster trynet til Slur. Mens vi er inne på det: Jeg skrev akkurat Slur istedenfor Snape, jeg innrømmet at jeg er norsk. Å NEI!

Kommer jeg noen vei med dette? Jeg ser at jeg allerede er på fjerde avsnitt, og begynner å pushe på konsentrasjonsnerven din. Er min synsing rundt dette temaet noe bedre enn problemet jeg tar opp? Hvorfor alle spørsmålene? Prøver jeg å virke smartere enn jeg er? Og er dette igjen grunnen til at jeg liker hva jeg ser på som dype og eksistensielle filmer, mens jeg hater på standardisert Hollywoodfilm? Jeg er musikkanmelder, men har jeg en egenskap som tilsier at jeg har bedre dømmekraft når det kommer til musikk? Her viser elitismen seg. Går man dypere inn i bedømmelsene mine, som ofte står i opposisjon til VG-lista og til en viss grad topplisten på IMDb, virker det ikke som jeg er representabel for allmennheten. Og allikevel er det jeg som får uttale meg. De fleste setter nok innerst inne sine egne meninger høyest, i beste fall kan man si at man ser hvordan et gitt produkt er bra, "det er bare ikke min greie." Og det er en ærlig sak. Det er klart at det ikke er like attraktivt med en tre timer lang russisk, dialogdreven film som en 90-minutters actionthriller, allikevel mener jeg den er bedre. Det betyr ikke at jeg ikke setter meg ned med en søndagsfilm eller et generisk popalbum iblant. Jeg synes bare kvaliteten er lavere. Og jeg har rett, har jeg ikke?

Jaja, dette ble noe mer uklart enn jeg hadde tenkt. Fikk du allikevel noe ut av det, og har poenger du vil ta opp: Feel free. Imens skal du få et dikt jeg skriver i sanntid fra nå:

(21:09)

Når du kaster den pent inngraverte

sølvlysestaken mot flygelet

Ser tangentene bykse mot taket og en

gjennomtrengende akkord

skjærer gjennom bevisstheten din

Lokket faller ned og du løfter opp

eskene med dyrt bestikk du bruker fire ganger i året

Kyler dem inn i instrumentet før du går etter

tallerkenene

En haug av treverk, ibenholt og elfenben

og organer som fremdeles pumper blod

utover det persiske teppet

Når du står igjen skjelvende av tretthet,

men kan konstatere

Det er ferdig.

(21:16)

Sånn. Spennende med noe nytt. Jajasann, sa man. Lykke til, og ta vare på hverandre.

Okei da, her kommer enda et innlegg. Som om dere maser uansett. Her er greia: Å skape noe nytt. I 2011. Ikke nødvendigvis en enkel oppgave, mengden av annet materiale er gigantisk, alt er gjort minst en gang, og for hvert talent vil man ha en neve artister/kunstnere/forfattere/poeter/uansett som kopierer med varierende grad av hell. Noen overgår kanskje originalen, uten å gjøre mye annerledes i uttrykk osv. Eksistensen av en såkalt x-faktor er bestridt, men kan antagelig gi en noenlunde vag forklaring av suksessfaktor, i den grad det ikke er opp til tilfeldighetene. Og la oss slutte å kalle den x-faktor. Kan vi ikke gå tilbake til "rosinen i pølsa"? Heh, som om det hadde vært en essensiell opplevelse å finne en rosin i en pølse.

Når var sist du leste, hørte eller så noe som virkelig vekket deg fra hverdagen? Ikke si at du leste noe her inne. Jobben som musikkanmelder, og hobbyen som kultursynser, har vist meg at veien om kopiering er lang og ofte ikke tilsiktet. At en mer eller mindre fjern og paranoid person kunne kokt opp noe ala Prosessen av Kafka uten å ha lest originalen er selvfølgelig en mulighet, men dette hypotetiske verket ville allikevel bli vurdert opp mot og kanskje til og med bli slaktet som en kopi av Franz. Dette skjer i så fall når verket tar steget ut fra forfatters hode og inn i kollektivbevisstheten, der Kafka allerede har gjort seg godt bemerket. Eller forfatteren kan ende opp med å bli "den nye Kafka", et retrogeni med innsikt i de originale tankene. Gir dette mening?

Flere ting spiller inn. Trender er avgjørende; hvem vil lese et Dostojevski-inspirert storverk om fattigdom i u-land når Murakami er in? Blodfansen selvfølgelig, men til tider vil enkelte uttrykksformer være så ut at også de må gjemme seg i skyggene. Noen perfeksjonerer AC/DC-rock, men blir slaktet mens retrosoul som åpenlyst stjeler fra kildene blir hyllet som nyskapende. Kulturell temperatur er vanskelig å måle, spesielt i det trendskiftende nye årtusenet. Og prøver man å følge med, risikerer man å bli desillusjonert.

Noen perfeksjonerer kopiering med å blande inn ironi og kitsch. Tarantino lager gode sjangerfilmer, som latterliggjør klassikere samtidig som de blir trykket tett til brystet. En streit rockeskive fra Arctic Monkeys herjet listene i 2006 fordi det var det man trengte. Man snakker om pendeleffekten, man hopper mellom pønk og prog, fakta og fiksjon, føleri og kynisme, kritikk og ekstase. Denne pendelen svinger idag raskere enn noensinne, alt eksisterer på en gang. Hvor går vi herfra? Sette ting i en ny kontekst, ta høyde for utvikling og bygge litt av gangen? Jeg vet i alle fall at jeg er på bristepunktet av hva jeg kan tåle av dårlige Hollywood-remakes, generiske skiver og literært onani. Ikke for det, kvalitetsverkene er der fremdeles. Det er bare trangere om plassen. Andy Warhols femten sekunder og sånt. Og kanskje det ikke gjør noe? Vi lever i et overflodssamfunn, også når det kommer til kultur. Målet forblir uklart, men la oss fortsette.

Her er et dikt også. Nok synsing for nå:

Roligheta

Jeg leter etter roligheta

Har gjort det i mange år

Finner den stadig

Men den glipper

Hverdag blir til helg blir til år

Og tiden stopper aldri

Jeg glemmer aldri

Sitte i en stol, en kopp kaffe, en sigarett

Roligheta kommer til slutt

Men den glipper

Jeg hører toget i det fjerne, vet hvor det går

Lysene rundt meg lar seg ikke slukke

Jeg heller vann på sikringsskapet

Ingenting skjer før, med ett, det blir stille

Mørket senker seg

Tilbake i stolen

Før jeg glipper den, vil jeg nyte roligheta

Dette er et typisk eksempel på dikt jeg skriver når jeg ikke har det i meg å skrive noe annet. Ordet roligheta er ganske langt fra noe jeg ville sagt eller skrevet, og var vel en slags idé jeg fikk da jeg tenkte på måten eldre, mannlige, norske popartister skriver. Det er vel heller ikke vanskelig å se meningen jeg har hatt her. Eller meninga, for å matche bedre. Jeg er mest fornøyd med idéen om å helle vann på sikringsskapet. Tror jeg var inne på noe der. Jaja, uansett, skal ikke sløse med lesetiden din. Du kunne tross alt brukt den på noe av høyere kvalitet. Eller lavere.

Hei igjen. Tenkte jeg skulle holde semi-løftene mine om å blogge oftere. En gang i uken, minst. Så får vi bare vente å se hvordan det går med det. Vel, dagen min har så langt bestått av å høre gamle skiver av Happy Mondays og Stone Roses. Og danse litt. Da får vi bare se hva jeg får til. Her er det første jeg har gravd frem fra filarkivet mitt. Er det poesi? Les, og la oss finne det ut. Haha, neida.

Mens fjæren sakte daler ned

Blir drevet av vinden

Slår mot en ensom regndråpe, trosser

Den blå himmelen/Den lysende sola

Driver ned og forsiktig til

Venstre

Med kast og buer

En saltomortale av de sjeldne, men ingen ser den

Enda og flukten er ikke mer enn et stille teater

Et øyeblikk fanget av tiden

Kruser nedover og lander midt i

Øyet hans

Gjennombor? Au, faen

En skamløs reaksjon

What goes around comes around.

Før noen kommer med en synsete mening om hva jeg er ute etter her: Det er ikke et poeng. Har du sett åpningen av Forrest Gump? Fjæren daler ned og introduserer oss elegant for Tom Hanks, du vet, før han ble kjip. Han er ikke verst. Uansett, det betyr ikke at det ikke er noe å gripe fatt i. For hvor hadde vi vært uten humor? Nord-Korea? Salt Lake City?

Ikke at dette nødvendigvis er så jævlig morsomt. Det var vel heller aldri poenget, iblant er det godt å skrive ting bare for å holde det gående. Litt som dete innlegget. "Hey, meta." Fuck off. Den lille humoren man finner i diktet, ligger i motsetninger. JEG ELSKER MOTSETNINGER! De driver samfunnet videre, og holder det samtidig i sjakk. Kunne man sagt. Den pene fjæren farer nedover fra himmelen. Den scena i American Beauty, hvor stonerduden har filmet en plastikkpose i vinden har noe av følelsen jeg er ute etter. Men, du vet, mindre suburbanpretensiøst.

Motsetninger kan bringe andre dimensjoner til teksten. Bruke smerte for å vise kjærlighet, avstand for å beskrive nærhet. Sånne ting. Her er kanskje et eksempel på noe av det jeg prøver å skrive her:

La det bli mer lys

Mørket er overalt, og lyset blir bare en kjerne fanget i gjørme

Støvskyene holder solen vekk

Står man helt i utkanten av dem, kan man skimte en helhet

Men ikke forstå den

Utenfor lyset steker kjøtt, gigantiske årer sprer klumpete blod

Kun i den lille kjernen pumper det som alltid

Pumper det ut til gigantene

Og de beveger seg sakte for hvert hjerteslag

Glir inn og ut av takt

Frustrerende å se på

La det bli mer lys

Lys/mørke, ikke sant? Kanskje litt banalt, mange vil kalle det en klisjé, men er det ikke klisjéene vi til slutt lever for? Vel, kanskje ikke. Ser deg senere, ta vare.

Jeg har ikke oppdatert på en stund. Jaja, sånn blir det vel, har hatt semi-skrivesperre, men den endelige sannheten må vel være at jeg er lat og at dere fittetryner ikke akkurat er mestere på konstruktiv feedback. Allikevel skal jeg fortsette, inshallah.

Uansett, cut the bullshit. Her er et dikt til dere. Det skal liksom være litt drømmende og fjernt, men med en kjip, romantisk kjerne. Uten videre ado:

Vi glemmer formalitetene og lar oss

Rive med

Gli over jorder

Gjennom daler, danse på slettene

Elske i skumringen, gå glipp av morgenen

Dyret under deg er preget

Fanget av et ytterpunkt

Det leter etter slutten før det hele har begynt

Og du følger det, gjennom jordene, over slettene

Danse i dalene

Vi elsker hver morgen, går glipp av hver skumring

Og vi lar det begynne, håper det aldri slutter

På en vind, i en drøm

Bare her kan du leve

Danse, elske

Vi seiler over havet, fanget i en storm

Bølgene slår over deg, og det eneste jeg ser klart

Er hvordan vannet farger håret ditt mot den mørke -

Men du går unna, jeg følger etter

Over dalene, gjennom slettene

Stopper på jordet

Jeg ser ikke

På en vind, i en drøm

Dyret merker det

Det reiser seg, river meg i biter

Tusen små krystaller faller mot bakken i en dam av blod

Du er der for å plukke meg opp, men

Bitene vil ikke sitte sammen, passer ikke

På en vind, i en drøm

Forsvinner vi i horisonten

Du med armene fulle av krystaller og blod; meg

Dyret ser forundret etter oss, trekker på skuldrene

Danser på slettene, elsker og glemmer

På en vind, i en drøm

- Horisonten forsvinner

Mitt største problem med dette diktet, som jeg skrev for noen måneder siden, er et av hovedproblemene jeg har med mine egne dikt, et problem jeg tror flere kan slite med: Betyr det noe? Altså, jeg har prøvd å fange en følelse jeg selv kjenner, men hvilken forutsetning har jeg for å videreformidle den? Dette er et problem jeg har med dikt generelt. Noveller, til og med romanene jeg av og til begir meg ut på å skrive, er enklere å forholde seg til i det at de har en historie, et plot, karakterer, a til c, ofta via et småpsykedelisk og surrealistisk b, men allikevel.

Å skrive et godt dikt er i mine øyne en like stor utfordring som å skrive en roman. Fuck arbeidstid; som om man bare jobber når man sitter og skriver. Faktum er at det jeg skriver er summen av mye annet jeg foretar meg. Nok om det, dette er ikke en oppstyltet rosablogg. Håper jeg. Poenget er i alle fall: Er dette bare vakre ord på en digital side, eller har jeg klart å fange substans i det? Alt jeg skriver er ultimat en jakt på noe ekte, uansett hvor langt ut i fantasien jeg går. Fantasi er ekte.

Og igjen, jeg synser og står på, alt jeg skriver står ovenfor din kritikk. Så la det smelle. Her er et dikt til, som et plaster på såret:

En drøm løper foran meg

Nedover gata som for bare sekunder siden var fylt med trafikk

Det åpner seg en slags port rundt den, og etter å ha nølt et sekund

Følger jeg etter.

Jeg befinner meg nå på en mørkegrønn slette, en himmel rundt meg

Oransje, lilla, gul. Blod.

Jeg ser den utydelige konturen der fremme, og setter opp farten

Når jeg aller først har tatt valget å følge en drøm.

Ned i et hull følger jeg den, svever i en enorm fart nedover mot kjernen, jeg tror i alle fall det er en kjerne, det kan være et grått fjell jeg stiger i.

Jeg står på toppen, trenger ikke brøle

På bakken langt der nede står drømmen/Jeg kaster meg etter den

Ingen fare, det er bare en drøm, ikke sant?

Som fanget meg midt på en gate

Ikke fanget, jeg fulgte den av min egen vilje

Eller?

I det jeg er i ferd med å komme til en løsning over hva frihet er, når jeg bakken

Et pulserende hjerte, ikke jord

Jeg trenger ikke snu meg, jeg vet at fjellet er borte, eller erstattet med en gjenstand som passer bedre i dette nye, anatomiske landskapet. Et bryst kanskje?

Drømmen er ingen steder å se, men jeg er allikevel målbevisst.

Hopper høyt, i drømmer kan man visst fly, svever til jeg igjen når et nytt landskap

Er det vanlig å skifte scenario så ofte, selv i en drøm?

Vel, jeg er ikke fri fra meg selv

En ørken, månen smiler fra det stjernedekte kaoset over meg, og like ved siden av ser jeg drømmen jeg har fulgt.

Jeg hopper, men ingenting skjer. Like raskt som den kom, forsvant min fantastiske evne til å fly.

Sakte setter jeg meg på bakken, bryr meg ikke om imaginær sand i klærne.

Langt der oppe svømmer drømmen mot månen

Jeg får aldri vite om den når frem, og hva den gjør der. Hva som er formålet dens, hvis det ikke er å bli fanget av meg.

Drømmelandskapet forsvinner, jeg er igjen våken i de dødeliges rekker.

Og høyt over meg ser jeg solen skinne, der drømmen kunne vært.

Skrevet omtrent samtidig som det forrige, og med noe av den samme tematikken. Dette er mer i klartekst, og jeg vet ikke om jeg er helt fornøyd med det. "Se på meg, jeg jager en drøm. Det er sikkert en metafor." Vel, bitch, ikke klyp meg. La meg bli i drømmen.

Jeg har en mappe på skrivebordet mitt. Den heter "Mitt forfatterskap", og inneholder mye ymse, også en del dikt. Hver gang jeg skriver et nytt innlegg her inne (noe jeg forøvrig har planer om å bli flinkere på), leter jeg gjennom dette arkivet etter noe å poste. Hvorfor jeg ikke bare skriver noe nytt? Vel, jeg er ikke helt i den modusen for tiden. Diktmodusen, altså. Derfor leter jeg tilbake etter noe å vise deg, og ikke minst noe å vise meg selv. Så kan jeg kose meg med å kommentere og tulle. Sånn fungerer denne bloggen. Kult, hva?

Her er diktet jeg fant denne gangen. Nok en gang er det uten tittel. Har du et forslag på tittel så kan du alltids legge igjen en kommentar.

Jeg forstod ikke et ord av hva hun sa

Eller, jeg forstod ordene, bare ikke betydningen

Jeg satt ovenfor et udyr med to ansikter,

og en hel verden rundt seg som jeg ikke kunne se

Som jeg ikke kunne forstå

Hun snakket til meg, men også til de usynlige tilskuerne

Jeg hørte dem ikke mens de snakket i munnen på meg

Skrek og kjempet om å bli hørt

To av dem hang over henne, hun henvendte seg til dem

Men de kunne heller ikke hjelpe

Jeg forstod at ikke engang de skjønte hva udyret beordret dem til

Udyret roet seg igjen ned, vendte et ansikt mot meg og spurte

Hva jeg mente

Hadde ikke jeg noe å si?

Jeg som var så jævla...

Det andre ansiktet hadde blikket rettet fast mot tilskuerne

De kom med tilrop og utfordringer

Jeg tok sjansen, svarte etter beste evne på en kommando jeg ikke hadde hørt

Det virket som jeg var på rett spor

Fanget i en verden utenfor, umulig å se inn eller ut

Hun reiste seg, sjanglet unna, jeg skyndte meg etter og støttet henne

Vekk fra virkeligheten jeg ikke kunne se

Har du noensinne ført en absurd samtale du ikke selv har forstått? Jeg ender iblant i situasjoner hvor det viser seg nødvendig å viske ut grensene mellom virkelighet og noe annet, rett og slett fordi... Nei, jeg vet ikke. Dette er i alle fall et dikt jeg ser potensialet i, for en gangs skyld. Men så var det dette med å la seg fange i mønstre. Når hver linje er en beskrivelse av en situasjon, og halvparten av dem dreier seg om enten protagonist (jeg, meg) eller antagonist (hun, henne), kan et dikt fort virke repetetivt.

Så hvor går i så fall grensen mellom en kunstner som går inn for å være repetitiv for å få fram et poeng, og en random jævel som bare gjentar seg selv? Det er i denne faresonen jeg befinner meg i dette diktet. Et annet poeng er at jeg igjen lener meg mot en narrativ. Ikke at det nødvendigvis er galt.

En siste ting: Hvordan forholder jeg meg til linjeskift? Det er ikke tilfeldig hvor jeg ender en linje, selv om det til tider kan se ut som at jeg vilkårlig trykker enter for at det skal se mest mulig symmetrisk ut. Du skjønner hva jeg mener, right? Dette går rett og slett på det lyriske, hvilke ord man trykklegger osv. Uten at jeg skal bli selvhøytidelig nå. Jeg er en random tjueåring, ikke en stor poet.

Hva er funksjonen i et innlegg som dette? Selveksponering selvsagt, men å gå gjennom mitt eget "arbeid" er også ganske gøy. Rett og slett. Peace and love!

Forstår at det kan blir litt mye rosa her inne for mange av dere, så her har dere et nytt, semipoetisk innspill. Ble du glad nå, din fitte?

Det kan virke som jeg bruker en del voldelige bilder i diktene mine, og det har en enkel forklaring: Jeg gjør det. Fysisk smerte er et fenomen jeg (og forhåpentligvis også du) misliker, det bringer frem interessante følelser og sånt bullshit. Det følgende diktet er ganske typisk for stilen jeg brukte da jeg var på mitt mest produktive for ca. et år siden. Enjoy:

Kulde...

Kulde.

Jeg vet jeg bare drømmer

Jeg kjenner madrassen under meg mens

Jeg sitter på en åpen plass i en tom verden

Er du der, så svar meg

Men jeg er alene

Et teppe tullet rundt kaldt, vått kjøtt

Jeg kjenner dyna i det fjerne, men her

Her er det bare meg

En enkelt bevissthet i et uendelig grått tomrom

Er dette vår verden?

Flammer slikker oppover åsene i det fjerne

Eller det som skulle ha vært

Burde ha vært

Åser

Mørk jord, den svir

Jeg har ingen hud til å varme meg mer (dekker knoklene)

Bare et teppe, rødt, jeg vet ikke om det er blodet

En lyd, et svar

Eller innbilning, jeg ser deg ikke

Flammene nærmer seg, fortærer alt på sin vei

Jeg er den eneste igjen, unntatt deg

Du brenner meg, jeg vrir meg unna, men

Du er overalt

Teppet smuldrer opp, kjøttet steker, blodet kan ikke slukke deg

Jeg snur meg og ser opp i taket mens jeg lurer

Hva er virkelig?

Så, her bruker jeg voldsbilder og smerte for å konseptualisere ensomhet i et drømmelignende landskap. En annen ting du kanskje legger merke til, kjære leser, er at jeg ofte bruker standardfortellere som "jeg", "han" og til og med "hun". Dette kan rett og slett tilskrives dårlig fantasi fra min side, i tillegg til at jeg ofte forsøker å bruke meg selv, altså "jeg". Denne personligheten settes ofte opp mot et fiktivt "du", og for å være ærlig er det først og fremst for å skape konflikt og en følelse av narrativ. Men seriøst, du kommer kanskje ikke inn hit for å lese mine halvgjennomtenkte tanker om mine egne dikt. Kanskje denne bloggen er mer som et speil for meg, uten publikumsvennligheten den burde hatt? Vel, never mind. Du kan i det minste bruke den som et bomberom for all sminken og motehavariene som dekker resten av denne siden.

Narrativ. Et dikt brukes i stor grad for å fremme et budskap eller en følelse, og trenger slik sett ikke å ha en historie, eller en narrativ som man kaller det hvis man er en pretensiøs nerd som meg. Dette byr på (spennende?) utfordringer, da jeg vanligvis opererer med noveller og et og annet større romanprosjekt. Så hvordan har jeg løst det? Jo, jeg prøver ofte å fange en situasjon eller et bilde. Beskrive den/det fra flere vinkler, ofte med en sakte tematisk fremgang slik at man endet med en slags løsning. Over trumfet jeg til med klisjéen "Hva er virkelig?", i et forsøk (jeg forsøker ofte ting) på å få leseren til å tenke; hva er den mest realistiske selvoppfattelsen min, den jeg har når jeg er våken, eller den jeg har i drømmene? Hvorfor har Neo på seg tøffe klær og solbriller i Matrix? Fordi maskinen gjenbygger selvbildet hans. Spennende.

"Nå burde det komme noe mer interessant her, ellers kunne jeg bare lest diktet og stukket," tenker du kanskje. Det tenker i alle fall jeg. Kanskje jeg er for selvkritisk, eller kanskje jeg har et for stort ego. Kanskje jeg synser altfor mye. Men her kommer et dikt til, for å gjøre ventetiden mer verdt det:

Bladene renner utover et lite cafébord

Kjortellen får merker etter aske

På et hvilket som helst annet tidspunkt, hadde det vært katastrofe

Nå er det bare et kjærkomment fnugg av virkeligheten

Et sted der ute, gråter en hund inn i natten

Liggende på gaten stirrer den opp i en uendelighet

På bordet har det falt ro, stolene rundt observerer i stillhet mens et svakt lys glimrer med sitt nærvær

Enhver idiot kunne skrevet det

Få av dem kunne levd det

Og når kjortellen igjen er ren, og skinnet av en ny dag treffer

Er bordets frafall glemt

Når man fjerner menneskene fra en typisk menneskapt setting, kan det ofte skape et interessant bilde. Og med de ordene, kjære brødre og søstre, lar jeg tankestrømmen slutte for denne gang, i alle fall her inne.

Mer dikt, mindre tørrprat? Mer tørrprat, like mye dikt? Fortsette som før? Si ifra, og ta vare.

God natt. Her er jeg igjen med dikt liggende fra fjorårets prosjekt. Denne gangen er det to dikt jeg ikke er fornøyd med. "Hvorfor i all verden poster han det?", tenker du kanskje. Vel, hvorfor ikke?

La oss se. Nummer en har ikke et navn, selv om "Vi pleide å" kunne vært en naturlig tittel. Det er preget av repetisjon, noe som i seg selv ikke er galt, men som ikke kler den delvis banale formen av narrativet. Hehehe, neida. Men det er ikke så bra, altså. Og det er ikke noe jeg skriver for å få sympatipoeng, men heller for at du skal lære noe. Tenk på det som en literær versjon av finn fem feil. Start!

Vi pleide å

vente

tenke oss om

spørre om lov

Vi pleide å

takke

ta i hånda

spørre om is til dessert

Vi pleide å

ramle

danse

klatre i trær

Vi gned oss i hendene da ballen landet

Klar til å score mål

Vi brant våre lys i alle ender

Livlighetens bål

Vi pleide å

gråte

skrike i sinne

ta farvel

Vi pleide å be om unnskyldning

men ikke allikevel

Å forherlige tilstander er ikke alltid like bra, rent kvalitetsmessig. Måten barndommen blir sett på med en tilbakeskuende naivitet i diktet over, kan fort bli sett på som minst begge adjektivene i innleggstittelen. Før du leser de siste setningene om igjen for å se om det faktisk stod noe der eller om det bare er tull: Les videre. Nok et navnløst, halvveis dikt venter på deg; hva venter du på?

La fjell være på fjell

Tårne seg opp i horisonten

Solen skinner vagt forbi

Et lyssirkus uten sidestykke

Vi kan ikke komme oss ut

Stående i det varme ødelandet utenfor

Fjellene ligger oppå hverandre

Solen slipper gjennom sprekker

Mer og mer synlig mens steinene glir fra hverandre

Alt som ligger igjen er grus

Vet ikke helt hva jeg skal si om dette. Synspunktet er satt i en nesten overmennesklig tilstand av opplysthet, noe jeg kan forsikre dere alle om at jeg ikke innehar. Bildene og metaforene er slitte, og ord som lyssirkus skal man helst spare til sine kritikkimmune magnum epos. Har du lært noe av dette, så må jeg bare beklage og si at det var virkelig ikke meningen.

Til neste gang.

"Men herregud, mann! Diktene dine rimer jo ikke. Hva i helvete tror du at du driver med, din skruppeløse faen," sitter du kanskje og tenker. Så jeg fant frem en gammel godsak, løst basert på kortfilmen "The Girl Who Swallowed Bees". Og ja, greia er altså at dette visstnok rimer. Så kan du se om det er så jævla fett.

Jenta som ble til et tre

Det var en gang ei jente, lei av livets rot

Hun forlot hjem og kjente, for å gjøre bot

Fanget av en plutselig lyst, hun ikke kjente før

Reiste hun seg plutselig, gikk ut og lukket sin dør

Hun vandret langs en sommereng, fylt med blomster og gress

Lot seg svøpe inn i dem, lot dem bli hennes dress

Hun gikk inn i hjertet

av en magisk skog

Inn i det store villniss,

hennes ben var hennes plog

Da hun nådde målet, en lysning fylt av bregn

Åpnet himmelen seg over henne, hun ble pakket inn av regn

Hun stod perfekt stille, lot dråpene bli til håp

Om et liv langt fra oss, regnet ble en dåp

Med ett kunne hun se, nede på sin fot

Liv begynte å blomstre, hun begynte å slå rot

Verden ble en annen, regnet ble en sang

Om et sted hvor hun var fri, om en blomsterdekket gang

I enden av gangen

var en port av stein

Da hun åpnet den forsvant

fukt og frykt og regn

Hun våknet av at solen skinte, ned på hennes føtter

Men da hun undersøkte vistes det at det kun var røtter

De vokste opp langs benene, hun kjente seg helt mør

De vokste inn i henne, slik hun aldri hadde kjent før

Hun følte seg fullendt, hun kjente seg, plutselig, pen

Da hun så etter sin arm, så hun kun en gren.

På grenen satt en fugl, hun tror det var en due

Og ikke før hadde hun sett det, før hennes grener ble en bue

Blader begynte å vokse, ut av hennes hode

Hun tenkte for seg selv, «Jeg er ett med vår klode.»

Huden hennes var som bark,

hennes blod var som kvae

Den pumpet rundt i hennes kropp

og ned i hennes mage

Vinden blåste gjennom henne, og hennes øyne kunne se

Kroppen hennes var borte, hun var blitt til et tre.

Munnen hennes åpnet seg med et gisp, over denne ankomst

Av en følelse som vekket livet selv, hun brøt ut i blomst

En tåre rant ned hennes kinn, ned hennes stamme

I et flyktig øyeblikk, kunne hun noen gang bli den samme?

Som et svar på hennes spørsmål, kunne hun se alle andre trær

Smyge seg inn i en hellig dans, de kom henne nær

De samlet seg rundt henne, med elleville skrik

Hun ropte høyt tilbake: «Jeg vil aldri bli lik!»

Med denne konstatering

brøt duen ut i sang

For dette glade treet,

som var menneske en gang.

Var dette kult, eller var det kjedelig? Legg igjen en kommentar da, vel! Så skal vi se hva jeg får til neste gang. Peace!

Hei! Har du savnet meg? Ikke? Vel, jeg har savnet deg. Det vil si, jeg savner lesere. En gjeng dekadente svin som heller sitter på en norsk bloggside enn å kjøpe en bok. Jeg skal ikke klage, det er dette jeg kan. Direkte/indirekte kommunikasjon/monolog. Og jeg faller nedover blant et-tall og nuller, mens jeg spør meg selv hva det hele er godt for. Hvorfor gidder jeg?

Nok om det. Her er jeg altså igjen, da har man god grunn til å frykte poesi i løpet av de nærmeste linjene. Og jo da, sant som det var skrevet. Dette mølet skrev jeg for en tid tilbake, jeg lurer på om det var tidlig i desember. Det er ikke så dårlig. Noe repeterende, kanskje det ikke går helt dypt nok. Du kan gjerne avgjøre det med en kommentar. Men hvorfor skulle du?

Knel

La benene dine møte bakken

La kjøttet ditt råtne vekk og

Slipp deg selv fri

Knel

Ned på alle fire som en hund

Kjenn blodsmaken i munnen mens jern møter hud møter blod

Pisken smaker ikke like vondt lenger

Kroppen er ikke like din lenger

Du er utenfor samtidig som du er inne, knelende

Knel

Bøy knærne, slik ja, nå kjenner du jorda under deg

La fingrene gli gjennom den, kjenner du ikke

Hvor ren den er?

Den blir våt av blod

Trekker det inn i seg

Når huden forsvinner fra bena dine

Kjøttet råtner og blir en del av søla du ligger i

Reis deg opp igjen

Prøv da, i det minste! Først nå kjenner du

Virkelig smerten

Etter at skaden har skjedd

Alt fordi du knelte?

Eller var det knelingen som hjalp deg?

Knel

Ta imot

(med et smil)

La armene mine holde rundt deg

Vær meg nådig

Gi deg fred

Se der, ja. Det gikk unna. Shit.Legger ved dette som en liten bonus eller hva faen. Når man har en idé, og man glemmer den.

Solen står opp og

Et oransje lys avslører gjørme og sand

Faen ta deg, ikke gjem deg

Jeg skal jakte deg ned, og

Rive i stykker masken din

Ingen mørk korridor

Jeg spytter på din grav

Iblandt blir det litt vel obvious hvor man henter inspirasjon fra. Spesielt når det eneste du har foran deg er tastaturet og en mørk kveld. Ikke mitt beste arbeid, med andre ord, men hvem vil vel ha kvalitet?

Trykker på piltasten

Hvert trykk

Tar skrivebordet nærmere

Hvert trykk

Sender meg lengre inn

Hører tastelyden, repeterende over den pågående følelsen av at noe går bra

(Noe går bra)

Venstre, opp ? ut, lengre inn

Hvert trykk

Og følelsen blir sterkere

Verden glir forbi

Men denne gangen på utsiden

Ser inn, og godtar

Hvert trykk

*like mye som

Hvert trykk

Glir forbi, rolige bølger glir over skrivebordet

Følelsen går over, blir - ersrtatter (et ord som man aldri kan kreve av en -)

Hoppende latter

Og en visshet om at et sted der ute, i solnedgangen over boligblokkene og stranden

(Noe går bra)